Fem vanlige feil når du øver som programleder, og hvordan du unngår dem
Anders Haugen går gjennom feilene som går igjen når deltakere øver på opplesing, pust, tempo og overganger, og viser enkle grep som gjør øvelsen mer nyttig fra første gang.
6 min lesetid
Å lese manuset som tekst, ikke som tale
Den vanligste feilen jeg ser hos deltakere, er at de leser manuset med øynene og forventer at det skal låte bra når det kommer ut. Et manus som ser ryddig ut på papiret, kan likevel være tungt å si høyt. Lange setninger, innskutte bisetninger og tall midt i en frase stopper tungen. Første gang du leser høyt, oppdager du ofte at teksten ikke er skrevet for munnen din.
Løsningen er enkel, men krever at du faktisk gjør den: les hver sak høyt minst to ganger før du øver på selve fremføringen. Første gang leser du bare for å finne ut hvor du snubler. Strek under stedene der du mister pusten eller må lese om. Der må teksten kortes ned eller deles, ikke øves inn med vilje.
I kurset gjør vi dette sammen med en medstudent. Den som lytter, trenger ikke være ekspert. Det holder at hun sier fra når hun mister tråden. Øret til en tilhører oppdager det du selv er blind for.
Pust som kommer for sent
Mange venter med å puste til luften er nesten brukt opp. Resultatet er en stemme som blir tynn mot slutten av setningen, og et sluttord som forsvinner akkurat der det bærer mest mening. Tilhøreren merker det som usikkerhet, selv om du kan stoffet godt.
Prøv å legge pusten inn i teksten på forhånd. Sett et lite skråstrek-merke der det er naturlig å ta luft, helst ved komma, ved tankeskifter og før en ny opplysning. Pust gjennom nesen og la magen bevege seg, ikke skuldrene. Det høres enkelt ut, men det tar flere økter før det sitter.
Vi bruker korte pusteøvelser i starten av hver økt, ikke som ritual, men fordi en rolig pust gir et rolig tempo. Når kroppen er avslappet, blir stemmen lavere og jevnere, og det er akkurat det du er ute etter.
Tempo som løper av gårde
Nervøsitet gjør at tempoet stiger uten at du merker det. Du begynner i et passelig tempo, og etter tre setninger snakker du så raskt at ingen rekker å ta inn innholdet. Det er en av de tydeligste forskjellene mellom en nybegynner og en som har øvd systematisk.
Et godt grep er å ta tiden på en kort sak, helst en du kan, og sammenligne med hva du trodde du brukte. Mange blir overrasket over hvor mye raskere de leser enn de føler. Prøv deretter bevisst å legge inn små pauser etter viktige opplysninger. En pause på et sekund føles lang for den som snakker, men er knapt hørbar for den som lytter.
Pausen er ikke bortkastet tid. Den gir tilhøreren rom til å forstå det som nettopp ble sagt. Øv derfor på å la tallene og navnene lande før du går videre til neste opplysning.
Overganger som dras med som en etterpåklokskap
Overgangen mellom to saker blir ofte glemt til siste øyeblikk. Da ender den som «og så til noe helt annet», eller verre, en stille knekk der stemmen faller og begynner på nytt uten sammenheng. For tilhøreren høres det ut som to ulike sendinger limt sammen.
Skriv overgangene samtidig som du skriver sakene, og les dem høyt sammen med saken foran og saken etter. En god overgang trenger ikke være smart. Den skal markere at noe nytt begynner, og gjerne gi en liten pekepinn om hva som kommer. Unngå overgangene som overselger, som at neste sak er «utrolig» eller «viktig», når du ikke har vist hvorfor.
I kursøvelsene bytter vi på å lese hverandres overganger. Når en annen sier dem høyt, hører du fort om de bærer eller bare fyller plass. Kutt gjerne en overgang helt hvis to saker henger naturlig sammen uten.
Å øve alene og aldri høre seg selv
Mange øver bare i hodet eller mumler seg gjennom teksten. Det gir en falsk trygghet, fordi du ikke hører hvordan stemmen din faktisk låter. Det er også vanskelig å bedømme eget tempo og egne pauser mens du snakker.
Ta opp deg selv på telefonen og lytt etterpå, helst dagen etter, når du har litt avstand. Det er ubehagelig de første gangene, men det er den raskeste veien til å høre hva som må justeres. Lytt etter tre ting om gangen, ikke alt på én gang: tempo, trykk på ordene og hvor ofte du tar pust.
Sammen med medstudenter får du i tillegg en levende tilbakemelding. Be den som lytter om å skrive ned ett sted som fungerte godt og ett sted som kunne vært bedre. Det gir deg noe konkret å jobbe med neste økt, uten at det blir en lang vurdering.
Å øve for lenge og for lite variert
En siste feil er å bruke én lang økt på å gjenta samme tekst til den sitter, og så aldri komme tilbake til den. Gjentakelse uten variasjon gjør at du lærer teksten utenat, men ikke hvordan du kommer deg gjennom en ny. Det er den ferdigheten som teller når du møter ukjent stoff.
Kortere, hyppigere økter fungerer bedre. Femten minutter med en ny tekst hver dag gir mer enn en time en gang i uken. Bytt også mellom korte meldinger og lengre saker, og øv på å begynne midt i en sending, slik at du ikke alltid starter fra en rolig ramme.
Det viktigste er å la øvelsen være litt ukomfortabel. Når alt føles lett, øver du sannsynligvis på det du allerede kan. Velg heller den delen som du helst vil hoppe over.
Feilene over har det til felles at de lar seg rette med små, konkrete grep: les høyt, merk pustepunkter, ta tiden, skriv overgangene med resten og lytt til deg selv. Du trenger ikke gjøre alt på en gang. Velg ett punkt i neste økt, øv på det sammen med en medstudent, og gå videre til neste når det sitter.