Opplesing alene eller sammen med medstudent: hva fungerer best?
Ingrid Moen sammenligner to måter å øve opplesing på, solo foran mikrofonen og i par med tilbakemelding, og forklarer hvorfor parøving er det beste utgangspunktet.
5 min lesetid
To måter å øve på
Når deltakerne på kurset i forberedelse av programleder spør hvordan de bør trene hjemme, kommer jeg alltid tilbake til to alternativer. Det første er å øve alene: du leser manus høyt, tar opp med telefonen og hører på etterpå. Det andre er å øve sammen med en medstudent, der den ene leser og den andre lytter og noterer. Begge metodene brukes i kurset, og begge har sin plass.
I disse høstukene, når mange av dere har kommet i gang med de første sendingsøvelsene, er valget særlig aktuelt. Mørkere kvelder gir mer tid innendørs, og da er det fristende å velge den metoden som krever minst planlegging. Det er forståelig, men ikke alltid lurt.
I denne teksten går jeg gjennom styrker og svakheter ved hver av dem, og ender med en anbefaling jeg står for som instruktør.
Soløving: fordeler og grenser
Soløving har tydelige fordeler. Du bestemmer tid og sted, du kan gjenta samme avsnitt ti ganger uten å føle at du tar andres tid, og opptaket gir deg et ærlig bilde av stemmen din. Mange blir overrasket over hvor fort de leser når de hører seg selv første gang.
Grensen ligger i hva du selv klarer å høre. De fleste av oss overser egne vaner: den lille stigningen på slutten av hver setning, pusten som kommer midt i en setning, eller ordene vi sluker når tempoet øker. Du hører det du forventer å høre, og det som kjennes naturlig, oppleves sjelden som et problem.
Soløving egner seg derfor best til å bli kjent med manuset, finne vanskelige ord og få en grunnfølelse for tempoet. Som eneste metode blir den fort en bekreftelse på vaner du helst skulle blitt kvitt.
Parøving: fordeler og utfordringer
I parøving har du en lytter som ikke har skrevet manuset og ikke vet hva du mente. Det er verdifullt. Medstudenten hører straks når en setning er for lang til å tas i ett åndedrag, eller når en overgang mellom to saker henger i løse luften. Lytteren er rett og slett publikum.
Utfordringen er at tilbakemelding krever øvelse. Mange sier bare at det hørtes bra ut, eller de retter på alt på en gang. Derfor bruker vi korte spørsmål: Hvor tok du pust? Hvilket ord ble borte? Forsto du overgangen?
Parøving tar også mer tid, siden begge må sette av samme tidspunkt. Til gjengjeld får du to øvelser for én: den som lytter, trener ørene sine, og det er en ferdighet en programleder trenger like mye som stemmen.
Side om side på tre punkter
Ser vi på pust, gir soløving deg ro til å finne pustepunktene, men først i par får du vite om de faktisk fungerer for en som lytter. Lytteren merker hvis pausen kommer midt i en tanke, og det gjør ikke du når du leser.
På tempo er opptak bra for å se at du hastet, men en medstudent kan fortelle når tempoet ble så jevnt at det mistet liv. For overganger mellom saker er forskjellen størst. En overgang er ment å føre lytteren videre, og den målestokken finnes bare hos en annen person.
Samlet er soløving et godt verktøy for forberedelse, mens parøving er det beste verktøyet for å forbedre seg. Den ene metoden utelukker ikke den andre, men rekkefølgen og vekten har betydning for hvor raskt du kommer videre.
Min anbefaling og hvordan du legger opp øktene
Min anbefaling er å gjøre parøving til hovedmetoden og bruke soløving som forarbeid. Et opplegg som fungerer for mange, er å lese manuset alene to ganger først, markere pustepunkter og vanskelige ord, og deretter møtes til en økt på tjue til tretti minutter sammen med en medstudent.
Del økten i runder. Første runde leser du uten avbrudd, og lytteren noterer bare tre ting. Andre runde gjentar du med én endring du har blitt enige om. Så bytter dere roller. Å holde seg til én endring av gangen gjør at forbedringene sitter.
Ta gjerne opp den siste runden og hør på den alene dagen etter. Da kombinerer du begge metodene, og hører med friskere ører hva som faktisk ble bedre.
Når soløving likevel er riktig valg
Det finnes situasjoner der jeg anbefaler å øve alene. Hvis du har en medstudent som ikke har tid denne uken, er det bedre å lese manuset høyt tre ganger alene enn å vente. Det samme gjelder helt tidlig i øvingen, når du ennå strever med ord og setningsbygning og ikke er klar for at noen hører på.
Soløving passer også rett før en felles økt. Et kvarter med stille, høytlest gjennomgang gjør at du bruker medstudentens tid på det som er verdt å få tilbakemelding på, ikke på å snuble i enkle ord.
Poenget er ikke at du må velge én metode for alltid. Poenget er å vite hva hver av dem er god til, og la parøving ta den tyngste jobben.
Soløving gir deg ro og kontroll, men parøving gir deg ørene til en annen, og det er dem du trenger for å høre hvordan en nyhetssending faktisk låter. Min anbefaling er derfor enkel: forbered deg alene, øv sammen med en medstudent, og hold tilbakemeldingen kort og konkret. Begynn med én økt i uken, og legg merke til hvor raskt pust, tempo og overganger faller på plass når noen lytter.