Slik blir en kort nyhetsmelding til: bak kulissene i skriveøvelsen
Kari Solberg viser hvordan en skriveøvelse i kurset faktisk går: fra råmateriale og første utkast til en melding som lyder godt når den leses høyt.
5 min lesetid
Utgangspunktet: et råmateriale uten pynt
Når deltakerne starter på en skriveøvelse, får de ikke en ferdig tekst å pusse på. De får en liten mappe med stikkord, en oppdiktet pressemelding, et par sitater og en tidslinje. Alt er laget for kurset, og ingenting handler om virkelige hendelser. Poenget er at du må bestemme selv hva som er viktigst, og det er sjelden det som står først i materialet.
Jeg ber alltid deltakerne lese gjennom alt uten å skrive noe. Deretter stiller jeg ett spørsmål: hva er det lytteren må ha med seg etter ti sekunder? Svaret skrives på én linje. Mange oppdager at de trenger langt færre opplysninger enn de trodde, og at resten enten hører hjemme i en senere setning eller ikke hører hjemme i meldingen i det hele tatt.
Åpningen som bærer resten
Den første setningen får mest oppmerksomhet i øvelsene våre. Lytteren kan ikke bla tilbake, og hører ofte med et halvt øre mens de gjør noe annet. Derfor må åpningen si hva som har skjedd, uten innledende fraser og uten at viktige navn kommer før man vet hva saken gjelder.
Vi øver på å skrive tre ulike åpninger til samme sak og leser dem høyt for hverandre. Den som gir flest umiddelbare svar på hva, hvem og hvor, vinner, og deltakerne hører selv hvilken som fungerer. Jeg legger sjelden inn mye teori her. Øret avgjør raskere og mer ærlig enn noen regel jeg kan skrive på tavlen, og det gir en varig lærdom.
Skriving for øret er ikke skriving for øyet
En setning som ser fin ut på papiret, kan være håpløs å lese opp. Lange innskutte leddsetninger, tall i rekke og vanskelige ord får lytteren til å miste tråden. I øvelsene bytter vi derfor ut tall med avrundede størrelser, deler lange setninger i to og velger verb som gjør at det skjer noe.
Anders Haugen, som veileder mye av språkarbeidet, pleier å si at hver setning skal tåle å bli hørt bare én gang. Det er en god prøve. Hvis du selv må lese en setning to ganger for å forstå den, kommer lytteren ikke til å klare det en gang. Slike setninger markerer vi og skriver om, ofte flere ganger, til de sitter.
Kutting: den vanskeligste delen
De fleste deltakere skriver for mye i første omgang, og det er helt normalt. Øvelsen går ut på å stryke. Vi setter en grense på for eksempel femti ord, og så må utkastet krympe uten å miste poenget. Det gjør vondt første gang, men resultatet blir nesten alltid bedre enn originalen.
Jeg viser gjerne hvordan jeg selv stryker: først adjektiver som ikke gjør noe, deretter bisetninger som gjentar det som allerede er sagt, til slutt hele setninger som egentlig hører til en annen sak. Underveis stiller jeg spørsmålet om lytteren ville savnet det. Hvis svaret er nei, går det ut. Deltakerne får gradvis en mer nøktern og trygg følelse for hva en melding faktisk trenger.
Tilbakemelding i en liten gruppe
Når utkastene er klare, leser deltakerne dem høyt for en medstudent, som bare lytter og ikke ser teksten. Etterpå forteller lytteren med egne ord hva meldingen handlet om. Avviker det fra det skribenten mente, vet begge hvor problemet ligger, og det går som regel på åpningen eller på en setning som ble for tung.
Jeg og Anders går rundt og lytter, og gir skriftlige kommentarer til utvalgte tekster. Vi prøver å være konkrete: hvilken setning som stoppet oss, og hvorfor. Vi skriver ikke om teksten for deltakeren. Den som får en ferdig fasit, lærer lite, mens den som selv finner løsningen, tar den med seg til neste melding og til neste øvelse.
Hva du sitter igjen med
Etter noen runder merker de fleste at tempoet øker. Du lærer deg å finne hovedpoenget raskere, åpne tydeligere og stryke uten å nøle. Det betyr ikke at alle blir ferdige skribenter, men du får en metode du kan bruke på egne tekster, enten du lager informasjon for en forening eller meldinger for en lokal sending.
Det er også her skrivingen møter resten av kurset. En kort melding må kunne leses av en programleder uten å snuble, passe inn i tidsplanen og tåle sluttlesingen. Derfor går vi gjerne tilbake til de samme tekstene senere, med nye øyne, og ser hva som fortsatt holder.
Kort skriving for øret handler om å velge, ikke om å pynte. Du finner hovedpoenget, åpner med det, skriver slik det høres og stryker det lytteren ikke trenger. Metoden er enkel å forklare og tar tid å mestre, og det er derfor vi øver på den gang på gang, i liten skala og sammen med andre. Prøv gjerne en kort melding selv, les den høyt og spør deg hva som kunne vært borte.